VELKOMMEN TIL ÅRETS ALLEHELGENSKONSERT
Johannes Brahms var 31 år gammel da han begynte på sitt rekviem våren 1865. Han hadde nettopp opplevd døden på nært hold: Moren hans døde i februar samme år og Brahms sørget over tapet.
Mange komponister har skrevet et rekviem, men Brahms gjorde noe helt nytt: I stedet for å bruke den latinske, liturgiske teksten, valgte han ut tekstene selv, fra Luthers tyskspråklige bibel. Brahms utgangspunkt var ikke forbønn for de døde, men trøst og oppmuntring for de gjenlevende. En mors trøst er referansen i en av tekstene: «Som en mor trøster barnet sitt, slik vil jeg trøste dere.». Dette verket gir et mer personlig og humant preg. Brahms sa selv at verket like godt kunne hete Et rekviem for menneskene.
Den første versjonen av verket ble urfremført i Wien i 1867. Reaksjonene var blandet; det ble både buing og oppstyr under konserten, særlig fordi paukisten misforstod notene og overdøvet koret og orkesteret med iherdig hamring. I 1868 hadde Brahms skrevet ferdig sats 6 og den den første komplette fremførelse ble gjennomført, nå var mottagelsen overveldende. I løpet av kort tid ble verket satt opp 100 ganger over hele Tyskland og Europa, og siden har det vært en sammenhengende publikumssuksess. Verket ble fremført første gang i Norge av Grøndahls Kor i 1885. Rekviemet er i ettertid regnet som Brahms gjennombrudd som komponist.
Rekviemet er skrevet for stort kor, orkester og to solister. Kveldens fremføring er i en versjon med firhendig flygel, som en del av åpningssesongen for det nye konsertflygelet i Levanger kirke.
Parallelt som Brahms skrev de siste satsene til rekviemet jobbet han med en versjon for solo piano. Han skrev også en alternativ versjon for kor med firhendig klaver som ble urfremført i London i 1871. Og det hører til historien at den aller første komplette fremføringen av rekviemets syv satser ble fremført med kor og piano. Brahms var også en svært dyktig konsertpianist så musikken og dette verket klinger godt med piano og er tett opptil hvordan Brahms selv tenkte musikken. Det nedskalerte orkesteret gir en enda mer intim og human versjon av verket.
Brahms’ rekviem står i en særstilling blant de store sakrale verk. Musikken er varm og trøstende, et tidløst verk som vokser i dybde og rikdom jo bedre man lærer det å kjenne. Alt hos Brahms er slitesterkt. Rekviemet inneholder mange vakre partier og et stort spenn, fra det strenge til det lyriske.
Før den komplette fremføringen i 1868 var det stor bekymring for at verket ikke var kristent nok, siden Kristus ikke er nevnt eksplisitt. Det ble derfor fremført arier fra Bachs Matteuspasjonen og Händels Messias for å gi langfredagskonserten en mer kristen tyngde.Verket er jo svært religiøst og Brahms, som var oppvokst i en protestantisk familie, viser i hans utvelgelse en stor bibelkunnskap. Brahms valgte ut gode tekster som appellerer til mange, også utenfor kirken. Tekster om Gud, liv etter døden, om håp, trøst og omsorg.
Nå i allehelgenshelga er det mange av oss som minnes våre kjære som ikke lenger er blant oss. Lysene på gravene rundt kirkene tennes og lyser opp natten. I denne tid er det godt å komme sammen, høre på musikken og tekstene i Brahms rekviem, et mesterverk om trøst, for de er sjelesørgende og gir håp.
Et rekviem for menneskene.
(Tekst av Erling Neergård)
